Menu

Håkon den godes saga

Håkon blir konge
Håkon Adalsteinfostre var i England da han hørte at far hans, kong Harald Hårfagre, var død. Han gjorde seg straks klar til å reise. Kong Adalstein ga ham skip, og rustet ham staselig ut for ferden. Han kom til Norge om høsten. Håkon seilte nord til Trondheimen. Der fikk han god mottakelse av Sigurd Ladejarl. De sluttet forbund, og Håkon lovte ham stor makt dersom han ble konge. Så lot de kalle sammen til stort ting. (”Storting”, på tinget laget de lover og bestemte ting.) På tinget talte Sigurd vel for Håkon, og ba bøndene ta ham til konge. Etterpå sto Håkon selv opp og talte. Da snakket folk seg imellom, og folk sa til hverandre at det måtte være Harald Hårfagre som var kommet tilbake og blitt ung igjen for annen gang. Håkon åpnet sin tale med å be bøndene om å bli deres konge, og å følge ham. Til gjengjeld skulle bøndene få rett til gårdene sine, en rett som Harald Hårfagre hadde tatt fra dem. Da jublet og skrek bøndene at de ville ha ham til konge, og så ble gjort. Trønderne tok Håkon til konge over hele landet. Da var han 15 år, og han fikk seg hird (soldater) og dro omkring i landet.

Håkon får navnet ”den gode”
Nå ryktes det over alt at trønderne hadde tatt en konge som var aldeles lik Harald Hårfagre. Det som skilte var at der som Harald hadde trellbundet og kuet folk, der ville denn Håkon folk godt. Han ville også gi bøndene gårdene tilbake. Slike nyheter ble alle glade for, og nyheten spredte seg som ild i tørt grass. Mange bønder kom fra Opplandene for å møte Håkon- alle ville bli hans menn.

Kong Eirik
I Viken (Oslo) holdt bror til Håkon, kong Eirik, til. Han var stor, vakker og modig, men hadde et forferdelig sinne, og var grusom, uvennlig og taus. Folk kom til Håkon og fortalte om all den ulykke som rammet folk der Eirik holdt til. Hatet mot Eirik bare vokste, og folket våget å si hva de tenkte under en så god konge som Håkon. Da det ble vår samlet kong Håkon en stor hær i Trondheimen, og skip og. Eirik hadde også en stor hær, og tenkte å møte Håkon. Eirik prøvde å skaffe seg flere folk på Vestlandet, men han fikk dårlig med folk. Mange av stormennene sviktet Eirik, og dro til Håkon. Da hadde ikke Eirik mulighet til å gjøre motstand mot Håkon, og dro vest over havet. Først kom han til Orkenøyene, og der fikk han med seg mange folk. Så seilte han sør til England og herjet over alt hvor han kom.

Håkon den gode erobrer Norge
Kong Håkon Adalsteinfostre la under seg hele Norge da Eirik, bror hans, flyktet sin vei. Den første vinteren holdt han seg vest i landet, deretter nord i Trondheimen og ble der litt. Men da han ikke kunne være sikker på om kong Eirik kom vestfra med sin hær, holdt han seg av den grunn på Vestlandet, i Sogn og Fjordane, i Hordaland og i Rogaland. Da Håkon en gang hørte at broren Eirik var falt i strid, mente han at det ikke lenger var så mye å frykte fra hæren hans. Han dro østover, til Viken. Den gang herjet danene (danskene) mye i Viken, men da de hørte at Håkon var kommet, flyktet de alle sammen. Håkon seilte etter dem, til Jylland. Der møtte han danehæren, og slo dem i flere slag. Håkon kjempet og sloss i Danmark og Sverige i lange tider, og vant store rikdommer.

Håkon prøver å kristne landet
Da Håkon var en god kristen da han kom til Norge, men hele landet var hedensk. Det var mye bloting (offring til hedenske guder), og mange stormenn som han trengte hjelp fra. Derfor holdt han det hemmelig at han var en kristen. Han gjorde til lov at julen skulle ta til på samme tid som hos kristne folk. Han tenkte at når han hadde fått landet i sitt grep, ville han komme med budet om kristendommen. Han gjorde det slik at han først lokket de menn som var hans beste venner, og fordi han var så vennlig, var det mange som lot seg døpe. Andre holdt opp å blote. De fleste bøndene gikk aldri over til kristendommen. De mente at den gamle gudetroen, som de hadde lært av forfedrene, var god nok for dem.

Kong Håkon må blote
Lenger utpå vinteren ble det stelt til jul for kongen inne på Mære (i Trøndelag), men da det led mot jul, møttes de åtte høvdingene som for blotene (ofring til hedning-gudene) i hele Trøndelag. De bestemte seg for å ødelegge kristendommen, og tvinge kongen til å blote. Trønder-høvdingene seilte med fire skip til Møre, og der drepte de tre prester og brente fire kirker. Deretter seilte de hjem. Da kongen kom til Trøndelag for å feire jul, var bøndene kommet dit, meget mannsterke. Første dag i gjestebudet gikk bøndene til kongen og ba ham blote. Hvis ikke ville det gå ham ille. Kongen turde ikke annet enn å spise noen biter hestelever, og han drakk alle de hedenske drikker uten å slå korsets tegn over dem. Men da gjestebudet var slutt, dro kongen til Lade med hele hæren sin. Han sa at han en annen gang skulle komme tilbake til Trøndelag med flere mann, og trønderne skulle få igjen for det fiendskapet de hadde vist ham. Sigurd Ladejarl sa at kongen måtte ikke legge seg ut med trønderne for dette, for landets største styrker holdt til i Trøndelag. Kongen var så sint at det ikke nyttet å snakke med ham. Han dro bort fra Trondheimen og sør til Møre. Der ble han vinteren over.

Slaget på Avaldsnes
Kong Harald samlet hæren sin. Da fikk han høre nytt fra landet; Eirikssønnene var kommet sør fra Danmark til Viken (Oslo). Der drev de og herjet. Det var mange som hadde gått i tjeneste hos dem, ble det sagt. Da sendte Håkon bud etter Sigurd Ladejarl at han skulle komme. Likeså andre høvdinger som han kunne få hjelp av. Sigurd Ladejarl kom med en stor hær, der var de alle de stormennene som hadde tvunget Håkon til å blote forrige jul. Nå gjorde han fred og forlik med dem alle sammen. Så seilte kongen sørover langs land med hele hæren. Da han kom til Stad, hørte han at Eirikssønnene var kommet til Agder, og nå seilte begge hærene mot hverandre. De møttes ved Karmøy. Der gikk begge hærene i land på Avaldsnes. Begge hærene var mannsterke, og det ble et stort slag. Kong håkon gikk hardt fram, mot ham sto Guttorm Eiriksson med sin flokk, og de skiftet hogg (fektet) med hverandre. Der falt kong Guttorm, og merket hans ble hogd ned. Det var mange som falt omkring ham, og så tok hæren til Eirikssønnene flukten. De flydde til skipene og rodde unna. De hadde mistet en mengde folk. Kong Harald gikk ombord og styrte etter Eirikssønnene. Da seilte Eirikssønnene til havs og sør til Jylland. Så dro kong Håkon tilbake til Norge, og Eirikssønnene holdt seg i Danmark i lang tid.

Lov og rett
Etter denne striden lagde Håkon en lov som skulle gjelde for hele landet. Langs hele kysten skulle det være skipreider. Hvert distrikt hadde plikt til å støtte kongen med skip og mannskap. Hvert fylke og allmenning (distrikt) skulle være forberedt på krig, og kom det fremmed hær til landet, skulle almenningen rykke ut. I denne loven var det også slik at almenningen skulle sette opp veter (varder av tre. De satt fyr på vardene når fienden kom) på de høye toppene, slik at en kunne se fra den ene til den andre. Og folk sier at på sju netter gikk meldingen om krig fra den sørligste veten (varden) til lengst nord i landet.

Håkon den gode dør
Håkon møtte sin død i krig med Eirikssønnene. Norskehæren slo danskene, men det kom en pil flygende, en slik som kalles flein (pil med mothaker) og traff kongen i armen. Den traff kongen i armen. Kong Håkon bandt rundt såret, og dro etter Eirikssønnene på langskipet sitt. Men blodet randt slik at de ikke kunne få stanset det. Da de kom nord til Håkonshella, var kongen døden nær. Han kalte til seg vennene sine, og ba dem sende bud på Eirikssønnene. Han ba dem være konger i landet. ”Hvis jeg skulle få leve”, sa han, ”så ville jeg dra bort fra landet til kristne mennesker og bøte på det som jeg har forbrudt meg mot Gud. Men om jeg dør i hedensk land, gi meg da en gravferd som dere selv synes.” Og litt etter døde kong Håkon på hella der han selv var født. (”Håkonshella”, heter den) Vennene hans flyttet liket nord til Seim i Nordhordaland. Der kastet de sammen en stor haug og la kongen i den i fulle våpen og de beste klærne, men uten at han fikk annet med seg.