Menu

Olav Trygvessons saga

Olav Trygvessons blir røvet
Da Olav Trygvesson var tre år gammel, ville mor hans, Astrid, reise til Gardarike (Russland) for å besøke bror sin, Sigurd, som bodde der. Håkon gamle, svenskekongen, utrustet henne med mange mann og rikelig med det hun trengte til reisen. Olav skulle være med. Da de seilte østover havet, kom det vikinger fra Estland og røvet dem. De røvet både folk og gods, noen drepte de, og noen tok de til treller (slaver). Der ble Olav tatt fra moren.En mann som het Klerkon, fikk både ham og Torolv Luseskjegg og Torkils. Klerkon syntes Torolv var for gammel til å være trell, og drepte ham. Guttene tok han med seg og solgte dem til en som het Klerk, han ikk en god bukk for dem. En tredje mann kjøpte Olav, han ga en kappe for ham, et slags reiseplagg. Mannen som kjøpte Olav het Reas, konen Rekon og sønnen Rekone. Bonden Reas ble svært glad i Olav, og Olav bodde seks år i Estland hos dem. Sigurd Eiriksson kom til Estland som sendebud for kong Valdemar i Holmgard. Sigurd var en mektig mann, med stort følge. På torget fikk han se en gutt som var svært vakker. Han skjønte at han var utlending, og spurt om navn og ætt (slekt). Gutten sa han het Olav, og at Trygve Olavsson var far hans. Da kjente Sigurd søstersønnen sin igjen. Sigurd spurte hvordan Olav var kommet dit, og Olav fortalte ham hvordan alt hadde gått til. Sigurd ba ham om å følge seg til Reas bonde, og da han kom dit, kjøpte han begge guttene, både Olav og Torgils, og tok dem med seg til Holmgård. Han fortalte ingen hva ætt Olav var av.

Olav dreper Klerkon
Olav Trygvesson sto en dag på torget i Holmgård. Da fikk han se Klerkon, som hadde drept fosterfar hans, Torolv Luseskjegg. Olav holdt en liten øks i hånden. Den smelte han inn i hodet til Klerkon, så den sto langt inn i hjernen. Siden løp han hjem og fortalte det til Sigurd. Olav var da 9 år. Olav var 9 år da han kom til Gardarike, og han var der, hos kong Valdemar, til han ble 18 år. Olav var den vakreste, største og sterkeste mann en kunne se, og i idretter var han bedre enn noen annen nordmann det går frasagn om.

Olav Trygvesson reiser fra Gardarike
Mens Olav Trygvesson var i Gardarike hos kong Valdemar, sørget kongen for ham på det beste. Kongen satte ham til høvding over den hæren han sendte ut for å verge landet. Der kom Olav ut i strid flere ganger, og hæren var i de beste hender. Han lønte sin hird (soldatene) godt, og var vennlig mot dem, og han ble godt likt av sine menn. Men det gikk som det ofte går når en utlending får mye makt, mange ble misunnelige på ham fordi han var så godt likt av kongen og dronningen. Folk sa til kongen at han måtte være forsiktig, for ”for en slik mann kan bli svært farlig for deg dersom han skulle la seg bruke mot konge og rike.” Kongen hørte på det folk sa, og ble sur og tverr mot Olav. Olav merket dette, og sa til dronningen at han ville dra til Nordlandene (Skandinavia). Så dro Olav av sted. Han gikk ombord og seilte ut Østersjøen. Han kom innom Bornholm, der gjorde han landgang og herjet. Olav vant seier og stort bytte. Mens han lå ved Bornholm, kom det styggevær og storsjø. Olav kunne ikke klare å holde seg der, så han seilte sør til Vendland (Området Polen/ Tyskland mot Østersjøen). Der var alt fredelig, og de ble der en stund. Kongen i Vendland het Burislav, den ene dattera het Geira. Geira og Olav likte hverandre så godt, at Olav fridde. Geira svarte ja, og senere giftet de seg. Olav Trygvesson var i Vendland hele vinteren. Det var noen bygder der som hadde tilhørt Geira. Nå hadde de sluttet å være lydige og betalte ikke skatter. Der herjet Olav og drepte mange. Han brente hus og gårder, og tok mye gods. Han la under seg disse rikene. Siden dro han hjem til borgen sin. Olav Trygvesson ble tre år i Vendland. Da ble Geira, hans kone, så syk at hun døde. Olav sørget så over å ha mistet henne, at han ikke trivdes mer i Vendland. Så skaffet Olav seg hærskip, og dro ut i verden og herjet: først til Frisland, deretter til Saksland og Flandern. Siden dro han til England og herjet mange steder i dette landet.

Olav Trygvesson blir spådd
Da Olav Trygvesson lå ved en av Scilli-øyene, fikk han høre om en spåmann der som kunne forutsi ting som skulle hende. Olav ble nysgjerrig på dette, og tok ut den vakreste og største av mennene sine, kledde han staselig, og sendte ham av sted og ba ham si at han var kongen. Da sendemannen kom til spåmannen og sa han var kongen, svarte spåmannen: ”Nei, det er du ikke. Men jeg rår deg til å være trofast mot kongen din.” Mer sa han ikke til mannen. Så gikk Olav til spåmannen. Eneboeren kom med denne spådommen: ”Du skal bli stor konge, og utrette store ting. Du skal omvende mange mennesker til troen og dåpen, og med dette skal du hjelpe både deg selv og andre. Og for at du ikke skal tvile på svaret mitt, så ta dette til merke: Når du kommer til skipene dine, skal du møte svik og flokker kommer mot deg. Det blir kamp, og du mister noen folk. Du skal selv bli såret og holde på å dø av sårene. Du skal bli båret på skjold ombord i skipet. Men av dette såret skal du bli bra innen sju dager, og du skal like etter la deg døpe.” Nå gikk Olav ned til skipene igjen, og der møtte han ufredsfolk som ville drepe han og folkene hans. I striden gikk det slik spåmannen hadde sagt. Olav ble båret ombord i skipet, og sju dager etter var han like bra. Olav gikk så til spåmannen og spurte hvordan det hadde seg at han kunne vite slikt. Spåmannen svarte at det var selve kristenfolkets gud som lot ham vite det han gjerne ville vite. Han fortalte Olav mye om kristenfolkets gud, og slik hendte det at Olav ble døpt der, og hele følget hans også. Han ble der nokså lenge og lærte den rette tro, og fikk med seg prester og lærde folk derfra. Olav seilte østover over havet mot Norge og landet ytterst på Moster. Der gikk han for første gang i land i Norge. Han lot synge messer i teltene på land. Siden ble det bygd en kirke på samme sted.

Olav Trygvesson blir tatt til konge
Asbjørn fikk ikke noe strev med å lage gjestebud den vinteren. Tore ba Asbjørn og mor hans til gjestebud, og de kunne ta med seg så mange mann de ville. Det viste seg at Tore syntes Asbjørn hadde tatt i mot innbydelsen på en lite hedrende måte, og sa mange stygge ord om Asbjørn. Asbjørn hadde et langskip, det var en snekke med 20 seter, og den sto ute i naustet. Ut på året lot han gjøre i stand skipet og bar redskap ut i det og gjorde det ferdig til å seile. Så stevnte han alle vennene til seg og fikk nesten 90 mann, alle godt væpnet. Da han var ferdig, og fikk bør, seilte de av sted. Da de kom sør i landet seilte de den ytre leia i stedet for den indre. Det hendte dem ikke noe før de kom til Karmøy om kvelden torsdag i påskeuken. Karmøy er slik laget: det er en stor øy, lang, men for det meste ikke bred. Den ligger på utsiden av den vanlige skipsleia. Det er en stor bygd der, men ellers er store deler av øya ubebygd; den delen som ligger mot havet. Asbjørn og hans folk landet på utsiden, der det er ubebygd. Da de hadde satt opp teltene, sa Asbjørn: ”Nå skal dere bli igjen her og vente på meg. Jeg vil gå opp på øya og få greie på hvordan det står til her, for vi har ikke hørt noe om det på forhånd.” Asbjørn var dårlig kledd. Han hadde en lang hette på, en båtshake i hånden og et sverd i siden under klærne. Han gikk i land og innover øya. Da kom han til en høyde der han kunne se gården Avaldsnes og ut i Karmsundet. Der kunne han se at det kom en mengde folk både til lands og med båt, og alle skulle til gården Avaldsnes. Så gikk han opp til gården og fikk vite av tjenestefolkene som lagde maten at kongen var kommet på besøk. Han skjønte også at kongen nettopp hadde gått til bords.

Seidmennene på Skratteskjær
Olav Trygvesson ble tatt til konge over hele landet på et folketing i Trondheimen. Folk jublet, de ville ikke ha noen annen konge enn ham. Olav hadde da vært i Norge i to år. Olav dro omkring i hele landet og la det under seg. Alle folk i Norge gikk over til ham for å vise ham lydighet. Olav hadde mange folk med seg der han dro. Over alt bød han folk å la seg døpe, og det nyttet ikke for bøndene å gjøre motstand mot kongen, så de gikk over til kristendommen. De som talte mot ham, straffet han hardt, noen drepte han, noen lot han lemleste, og andre jaget han ut av landet.

Olav møter Odin
Det blir fortalt at da Olav var i gjestebud på Avaldsnes, kom en gammel mann til ham en kveld. Han talte overmåte klokt for seg, hadde sid hette og var enøyd. Han kunne fortelle fra alle land. Han fikk tale med kongen. Kongen syntes det var moro med fortellingene hans og spurte ham om mange ting. Gjesten kunne svare på alt mulig, og kongen ble sittende lenge utover kvelden. Så spurte kongen om han visste hvem den Ogvald hadde vært, som neset og gården Ogvaldsnes (Ogvaldsnes= gammelt navn på Avaldsnes) var oppkalt etter. Gjesten sa at Ogvald hadde vært konge, og en stor hærmann. Han hadde dyrket og blotet (=ofret til) ei ku, og hadde henne med over alt han gikk. Han trodde det var helsebot å drikke blodet hennes. Kong Ogvald sloss med en konge som het Varin. I den kampen falt kong Ogvald, og han ble hauglagt på gården der. Det ble satt opp bautasteiner, og de står der ennå. Kua ble hauglagt et annet sted*, ikke langt unna. Dette og mye annet fortalte han om konger og gamle hendinger. Så kom biskopen og sa at det var sent og at kongen måtte legge seg. Utpå natta våknet kongen og spurte etter den fremmede, men han var ikke å finne. Morgenen etter lot kongen kalle til seg kokken og han som stelte med drikken. Han spurte om det var kommet en fremmed mann til dem. Da sa de at når de skulle stelle til maten, kom det en gammel mann til dem og sa at det var fælt til dårlig mat de stelte til kongen. Så ga han dem to feite oksesider som de kokte sammen med det andre kjøttet. Da sa kongen at den maten skulle de ødelegge. Han sa at dette hadde nok ikke vært noe menneske, det måtte ha vært Odin, som hedenske folk hadde trodd på så lenge.

Ormen lange
En vinter etter at Olav var kommet fra Hålogaland, lot han bygge et stort skip. Det var mye større enn noe annet skip som fantes i landet den gang. En mann som het Torberg Skavhogg bygde stavnene på skipet, men det var mange andre som arbeidet på det. Noen med å sette det sammen, noen til å telgje, noen til å slå søm, og noen til å kjøre tømmeret. Skipet var både langt og bredt, og var høyt opp til relingen og bygd av svært tømmer. Det ble et svært vakkert skip. Tidlig en morgen gikk kongen ned til skipet. Da sto alle håndverkerne og gjorde ingen ting. Kongen spurte hvorfor de sto slik. De svarte at skipet var ødelagt. En mann måtte ha gått fra framstavningen til helt bak i skipet og sneid det ene hogget etter det andre inn i det øverste bordet. Kongen gikk bort og så at det var sant. Da sa han med en gang, og svor på det, at den mann som hadde gjort det, han skulle få dø. ”Men han som kan si meg hvem det er som har gjort det, han skal jeg gjøre mye godt for.” Da sa Torberg:”Jeg skulle nok kunne si deg hvem som har gjort det her, konge. Det er ingen annen enn meg. Det er jeg som har gjort det.” Da sa kongen:”Da skal du gjøre det bra igjen slik at det blir like bra som det var. Og du setter livet på spill med dette.” Nå gikk Torberg bort til skipet og ga seg til å reparere skipet. Kongen og alle så at skipet ble mye finere på den siden som Torberg hadde ødelagt, og kongen ba ham om å gjøre slik på den andre siden også, og sa at Torberg skulle ha så mange takk for det han hadde gjort. Nå ble Torberg leder for arbeidet på skipet. Det ble en drake, slik som Ormen, som kongen hadde fått fra Hålogaland, men dette skipet var mye større og mer forseggjort på alle måter. Han kalte den Ormen lange, og den andre Ormen stutte (korte). Det var 34 rom på Ormen lange. Hodet og kroken var helt forgylte, og det var like høyt til relingen som et havskip. Det er det største og beste skip som har vært laget i Norge, og det som har kostet mest. Litt senere lyste kongen ut ting i Trondheimen. Da gjorde han det kjent at han ville ha leidang for sommeren. (Leidang= befolkningen hadde plikt til å holde skip og utrustning for kongen.) Han sa fra til hvert fylke hvor mange menn og båter han ville ha fra hvert sted. Så sendte han bud, både langs indre og ytre leia, og lot skrive ut hær. Ormen lange og alle andre skipene hans, både store og små, ble satt på vannet. Da de skulle sette mannskap på skipene, ble de valgt ut så omhyggelig at ingen på Ormen lange fikk være over 60 år, og ingen yngre enn 20. De var utvalgte folk når det gjaldt mot og styrke og. Det var først og fremst Olavs hird som ble valgt ut, for hirden var valgt ut av de som var sterkest og djervest både av innenlandske og utenlandske folk. Av kongens menn på Ormen lange kan nevnes Ulf Rauge, han bar merket til kongen. Der var Kollbjørn Stallare, Torstein Oksefot, Arnljot Gjelline. Einar Tambarskjelve syntes de ikke var fullt kar ennå, han var bare 18. Det var mange og merkelige menn ombord på Ormen lange. Kongen selv styrte båten.

Leiv Eriksson oppdager Amerika
Samme år sendte kong Olav Leiv Eriksson av gårde til Grønland for at han skulle innføre kristendommen der. Leiv Eriksson dro samme sommer. Utpå havet berget han et skipsmannskap, de var hjelpeløse og lå og drev på et vrak. Da fant han Vinland det gode også (Amerika), og kom til Grønland utpå sommeren. Han hadde med seg prest og lærere dit, og dro til faren Eirik i Brattalid og bodde der.

Slaget ved Svolder
Kongen dro sørover langs kysten. Da kom det til ham mange av vennene hans, stormenn som var klare til å dra med kongen. Førstemann der var Erling Skjalgsson, han hadde med seg et stort skip. Det var et skip med bare godt mannskap. Kongen hadde 60 langskip da han seilte fra landet. Han seilte sørover til Danmark, gjennom Øresund og ferden gikk til Vendland. Kong Olav ble der hele sommeren. Kong Svein Tjugeskjegg av Danmark sendte nå bud til svogeren Olav Sveakonge (svenskekonge) og til Eirik Jarl. Han lot dem få vite at Olav Trygvesson var i Vendland. Sendebudene skulle si til sveakongen og jarlen at de skulle samle hæren og møte kong Svein. Så skulle de gå til kamp mot kong Olav. Sveakongen og Eirik Jarl var straks ferdige. De samlet en svær flåte og kom dit da kong Olav Trygvesson nettopp hadde seilt østover. Sveakongen og jarlen møtte danekongen (danskekongen), og alle tre til sammen hadde de en hær så stor at det ikke var ende på det.

Sviket mot Kong Olav
Da kong Svein hadde sendt bud etter hæren, sendte han Sigvalde jarl til Vendtland for å holde øye med Olav Trygvesson. Han skulle lage en felle slik at kong Svein og kong Olav skulle komme til å møtes. Sigvald jarl dro av sted til Vendtland, og traff kong Olav. Det var stort vennskap mellom dem fra før, og nå ble jarlen en riktig god venn med kongen. Sigvalde var en klok mann, og ettersom han visste mye om hva kong Olav hadde fore, fant han på mange forskjellige ting for å sinke kong Olav. Kong Olavs folk brukte seg fælt for dette, ettersom de lå klar til å dra, og været så ut til å gi god bør hjem. Sigvalde jarl fikk hemmelig bud fra Danmark at nå var danekongens hær kommet østfra, og Eirik jarl hadde også hæren sin ferdig. Høvdingene skulle samles ved den øya som heter Svolder med hærene sine. Det skulle de møte kong Olav Trygvesson, og Sigvalde jarl skulle stelle det slik til, at de møtte kong Olav der.

Reisen fra Vendland
Det kom et rykte til Vendland at Svein danekonge hadde en hær ute, og snart begynte de å viskes at det visstnok var Olav Trygvesson kong Svein var ute etter. Men Sigvalde jarl sa til kongen:”Kong Svein kan ikke legge seg ut med deg, så stor hær som du har. Men hvis du har mistanke om at det er ufred i vente, så kan jeg følge deg med min flokk og mine skip.” Jeg skal gi deg 11 skip med godt mannskap.” Kongen tok imot tilbudet. Nå seilte Olav bort med alle sine skip. Det var liten, men god vind. Småskipene gikk fortest, de seilte i forveien ut på havet. Sigvalde jarl seilte sitt skip bort mot kongens og sa at kongen skulle seile etter ham. ”Jeg er best kjent og vet hvor sundene er dypest mellom øyene”, sa han. Så seilte jarlen først med sine skip, det var 11 av dem. Kongen hadde også 11 skip, hele resten av hæren hadde seilt ut på havet. Da Sigvalde jarl seilte inn mot Svolder, kom det en skute roende ut til ham. Der sa de til jarlen at danekongen lå i havnen foran dem. Da lot Sigvalde seilene falle på skipene sine, og rodde inn under øya.

En konge seiler forbi
Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl var der med hele hæren sin. Det var fint vær og klart solskinn; alle kongene gikk opp på holmen, hver med sitt følge. Nå så de et skip komme seilende, det var stort og staselig. Da sa begge kongene: ”Det var et stort skip, og så vakkert. Det må være Ormen lange.” Eirik jarl svarte:”Dette er ikke Ormen lange.” Og det var som han sa, for det var Eindride fra Gimsan som eide det skipet. Litt senere så de et mye større skip enn det første komme seilende. Da sa kong Svein:”Han er redd nå, Olav Trygvesson. Han tør ikke seile med hodet på skipet sitt.” Men Eirik sa:”Dette er ikke kongeskipet. Jeg kjenner skipet og seilet, det har stripete seil. Dette er Erling Skjalgsson fra Sole, han lar vi seile.” Noe senere så de skipene til Sigvalde jarl. De skipene styrte inn mot holmen. Så fikk de se tre skip komme seilende, og det ene var et stort ett. Da ropte kong Svein og sa at de skulle gå i båtene sine, for der kom Ormen lange. Da svarte Eirik jarl at de hadde mange andre store og staslige skip enn Ormen lange.”Vi venter ennå.” Da sa folk at nå vil ikke Eirik jarl kjempe og hevne far sin. ”Detter er en stor skam”, sa de, ”her ligger vi med en stor hær, og så seiler kong Olav ut på havet rett forbi nesen på oss.” Da de hadde snakket om dette en stund, så de fire skip komme seilende. Ett av dem var en svær drake med mye gull på. Da reiste kong Svein seg og sa:”Høyt skal Ormen løfte meg i kveld. Ham skal jeg styre.” Da sa Eirik jarl slik at bare noen få hørte det:”Om kong Olav ikke hadde flere skip enn dette, kunne likevel ikke kong Svein ta det fra ham med bare danehæren.” Men mens høvdingene stod og talte om dette vi har fortalt nå, fikk de øye på tre veldige skip, og ett fjerde som kom etter de andre, og det var Ormen lange. De to skipene som hadde seilt før, og som de trodde var Ormen, det var først Tranen og så Ormen stutte. Men da de fikk se Ormen lange, da kjente de det alle sammen, og nå var det ingen som sa imot: der seilte Olav Trygvesson.

Avtalen
Det var avtalt mellom kongene at hver av dem skulle få hver sin tredjedel av Norge, om de drepte Olav Trygvesson. Den av kongene som først gikk ombord i Ormen lange, skulle ha hele hæren og alt utstyret hans. Ellers skulle de ha hvert av de skipene de ryddet. ”De blautingene er jeg ikke redd for..” Da kong Olav seilte mot holmen, kom hele hæren til de tre høvdingene i mot ham. Da folkene hans så det, ba de kongen seile av sted, og ikke ta opp kampen. Men kongen svarte høyt, han sto i løftingen på båten: ”Ta ned seilet. Mine menn skal ikke tenke på flukt. Jeg har aldri flyktet i noen kamp. Gud rår for mitt liv, men på flukt kommer jeg aldri.” Kong Olav lot blåse sammen skipene sine. De ble lagt slik at kongeskipet var i midten. Kong Olav sto i løftingen på Ormen, han sto høyt over de andre. Han hadde forgylt skjold og rød gullhjelm, han var lett å kjenne igjen fra de andre. Utenpå brynjen hadde han en kort rød kjortel. Da kong Olav så flokkene ordne seg og merkene komme opp foran kongene, spurte han: ”Hvem er høvdingen for den hæren som kommer beint imot oss?” De sa ham at det var kong Svein Tjugeskjegg med danehæren. Kongen svarte:”De blautingene er jeg ikke redd for, det er ikke noe mot i danene. Men hvem høvding er det som følger merket ute på høyre hånd?” De svarte at det var kong Olav med sveahæren. Kong Olav sa:”Det var bedre for svearene at de satt hjemme og slikket blot-bollene sine enn at de går mot Ormen. Men hvem eier de store skipene som ligger der ute til babord for danene?” ”Det”, sa de, ”er Eirik Håkonsson jarl.” Da svarte kong Olav:”Han synes vel han har god grunn til å møte oss, og der kan vi vente kvass strid. De er nordmenn som vi selv.”

Slaget
Denne kampen ble mer enn vanlig kvass, og det falt en mengde menn. De som sto framme i stavnen på Ormen lange og Ormen stutte, slengte anker og entrehaker (når de skal ombord i andre skip, brukte de entrehaker. Entre betyr å gå om bord.) ned på skipene til kong Svein. Da kunne de bruke våpnene sine ovenfra og ned under føttene på seg. De ryddet alle de skip som de fikk tak i, og kong Svein og alle de som kom unna, rømte over på andre skip. Så la de seg utenfor skuddhold. Da la Olav sveakonge til der i stedet, men det gikk med ham som med danene. De mistet en mengde menn og noen av skipene sine. Dermed dro de seg unna. Men Eirik jarl la Barden, skipet sitt, inntil det ytterste av skipene til kong Olav og ryddet det. Så hogg han av fortøyningene og la seg inntil det neste som kom og sloss til det var ryddet. Da tok hæren til å løpe over fra småskipene over på de større, og jarlen hogg over fortøyningene etter hvert som de ble ryddet. Nå la danene og sveahæren til å på alle kanter på skuddhold omkring kong Olavs skip. Men Eirik jarl lå hele tiden langsmed skipene og drev nærkamp med hoggvåpen. Ettersom folkene hans falt, kom andre der i stedet. Nå ble striden hard som aldri før, og etter hvert ble alle skipene til kong Olav ryddet, så nær som Ormen lange. Eirik jarl stor fremst i skipet sitt, der hadde de laget til skjoldborg. Det for så mange piler og spyd mot Ormen, at en nesten ikke kunne verge seg med skjoldene. Mange av kong Olavs menn var så ville og gale at de fløy opp på esingen for å ville drepe med sverdene. Men det var ikke mange som ville legge seg tett opp til Ormen om det kom til nærkamp. Og mange av Olavs menn tenkte ikke på at de ikke sto på gresset, så gikk de rett til bunns og druknet med våpnene sine.

Norge av din hånd, konge
Einar Tamberskjelve sto bak på Ormen lange. Han skjøt med bue, og han skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pilen smalt rett inn i veggen over hodet på ham. Pilen gikk langt inn i veggen, og Eirik jarl så på den. Han spurt hvem som skjøt, men i det samme kom en ny pil flyvende, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen hans og inn i fjølen bak ham slik at spissen sto ut på andre siden. Da sa jarlen til en som het Finn, en stor bueskytter: ”Skyt den mannen som står bak i skipet der.” Finn skjøt, og pilen traff Einars bue i det samme Einar spente buen for tredje gang. Med ett smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: ”Hva smalt så høyt?” Einar svarte: ”Norge av din hånd, konge.” Det var vel ikke så stort smell”, sa kongen, ”ta min bue og skyt med den,” og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa:”For veik, for veik, er kongens bue,” og så slengte han buen tilbake og tok skjold og sverd og kjempet med. (veik= svak) Kong Olav sto i løftingen på Ormen (der båten er høyest) og skjøt det meste av dagen, snart med bue og snart med små kastespyd, og alltid to på en gang. Han så framover skipet og så at mennene svingte sverd og hogg tett, men han så også at det beit dårlig for dem. Da ropte han: ” Hvorfor svinger dere sverdene så sløvt? Jeg ser det biter ikke for dere.” Det var en som sa: ”Sverdene våre er blitt sløve, og mange er brukket.” Da tok kongen nedi forrommet og lukket opp høgsete-kisten og tok ut mange kvasse sverd og ga dem. Men da han tok nedi kisten med høyre hånd, så de at det rant blod ned under brynje-ermet. Ingen vet hvor han var såret. De på Ormen som verget seg best og drepte flest, var folk i forrommet og de som sto i stavnen. Skipet var høyest der. Da folk tok til å falle midtskips, og det sto få folk igjen rundt masten, prøvde Eirik jarl å gå ombord i Ormen. Han kom seg ombord med 15 mann. Da kom Hyrning, kong Olavs svoger, mot ham med en flokk. Det endte med at jarlen dro seg tilbake til Barden, og av de som fulgte ham, falt noen. Nå ble det kvass strid igjen, og mange falt på Ormen. Rekkene av dem som verget Ormen tok til å tynnes. Det var falt så mange at flere steder langs relingen var det ikke folk igjen. Eirik jarl prøvde igjen å borde Ormen. Det kom nå så mange av Eiriks menn ombord på Ormen, og skipene hans la seg så tett rundt Ormen på alle kanter, at det ikke var folk igjen til å verge skipet. Alt det folk som ennå sto, dro seg akterover på skipet, dit kongen sto. Kolbjørn stallare gikk opp i løftingen til kongen, de to var svært like i klær og våpen. Kolbjørn var en usedvanlig stor og vakker kar. Så ble det skarp strid i forrommet. Men nå var det falt så mange av kongens menn, at det ikke var mange av kongens folk igjen på skipet. Kong Olav selv og Kolbjørn stallare sprang over bord på hver sin side av skipet. Jarlsmennene hadde lagt seg rundt Ormen med småskuter og drepte alle som sprang over bord. Da kongen selv hadde sprunget over bord, ville de ta ham til fange og føre ham til Eirik jarl. Kong Olav holdt skjoldet over seg da han stupte på sjøen. Men Kolbjørn stallare skjøv skjoldet under seg til vern mot spydene som de kastet mot ham fra skipene nedenfor. Han falt slik i sjøen at skjoldet kom under ham, derfor gikk han ikke så fort under. Så ble han tatt og dratt ombord på en skute; de trodde han var kongen. Han ble ført fram for jarlen; men da jarlen så at det var Kolbjørn og ikke kong Olav, ga han ham grid (nåde). Det sies at kong Olav vrengte av seg brynjen og svømte under vannet bort fra langskipet. Hvordan dette nå kan ha seg, så kom Olav Trygvesson aldri mer til Norge.