Menu

Asbjørn Selsbanes saga

Asbjørn Selsbanes saga
Da Asbjørn var atten år gammel, var det dårlige tider i Hålogaland (Nord-Norge), og kornet slo feil for folk. Asbjørn fortsatte med å holde gjestebud for folk, slik far hans hadde gjort før ham. Det hjalp godt at han hadde gamle lager av korn og det som trengtes. Men neste år ble det ikke det spor mer korn enn året før. Nå ville Sigrid at de skulle holde opp med gjestebudene, enten noen, eller alle.Det ville ikke Asbjørn høre snakk om. Så gikk den vinteren også, og gjestebudene ble holdt. Våren etter fikk folk sådd lite, for det var lite såkorn å få kjøpt. Ut på høsten så det nokså dårlig ut med kornet. Nå kom det i tillegg, at kong Olav hadde forbudt folk sør i landet å selge mel eller korn til de som bodde nordover. Da fant Asbjørn ut at han ville seile sørover for å skaffe mat. Han satte ut en lastebåt han hadde, det var et havgående skip.(En knarr) Skipet var godt, og all redskapen til det var omhyggelig godt laget. Det hadde seil, og det var farget i striper.

Asbjørn kommer til Karmøy
Asbjørn ga seg i sted, og han hadde med seg 25 mann. Det er ikke fortalt noe om ferden før han kom til Karmsund en dag mot kvelden, og la til ved Avaldsnes. Det er en stor gård der ikke langt oppe på Karmøy som heter Avaldsnes. Det var en kongsgård, en fin gård, og der hersket Tore Sel, han styrte gården for kongen. Tore var en mann av lav ætt, men han hadde kommet seg opp. Han var god arbeidskar, talte godt for seg, var svær til å skryte, pågående og stri. Han var snar til å si fra, og uvøren i munnen. Asbjørn og mennene hans lå der om natten. Om morgenen da det ble lyst, kom Tore og noen andre ned til skipet. Han spurte hvem som eide denne staselige båten. Asbjørn sa hvem han var. Tore spurte hvor han skulle hen og hva ærend han hadde. Asbjørn sa at han ville kjøpe korn og malt. Han sa som sant var, at det var uår nord i landet. ”Men vi har hørt at det skal være gode tider her. Vil du, bonde, selge oss korn?. Jeg ser dere har store stakker her, det ville være en god hjelp for oss om vi slapp å reise lenger.” Tore svarte:”Jeg skal hjelpe deg så du slipper reise lenger. Du får ikke kjøpe korn hverken her i Rogaland eller lenger sør. Kongen har forbudt å selge korn nordover. Reis hjem igjen, håløyg. Det blir det beste for deg.” Asbjørn sa: ”Om det er så du sier, bonde, at vi ikke kan få kjøpt korn, så har jeg et ærend som er like viktig. Jeg vil hilse på mine venner på Sola og se hvordan Erling, min venn, har det hjemme.” Tore sa:”Hvor nært vennskap er det mellom deg og Erling?” Asbjørn svarte:”Mor min er søster hans.” Så tok Asbjørn inn teltene og styrte ut med skipet. Tore ropte etter dem:”Far vel da, og kom innom her på hjemturen.” Asbjørn svarte at det skulle han gjøre.

Asbjørn møter Erling fra Sola
Så dro de videre og kom til Jæren om kvelden. Asbjørn og ti mann gikk i land, de andre ble igjen på skipet. Da Asbjørn kom til gården, ble han godt tatt imot, og Erling var blid mot ham. Erling satte seg ved siden av ham, og spurt nytt fra nord i landet. Asbjørn fortalte ham hva ærend han var ute i. Erling svarte at det ikke var noen lett sak, for kongen nektet dem alt kornsalg. ”Jeg tror ikke det finnes èn mann her, som tør bryte kongens ord. Jeg må følge kongens ord nøye, for det finnes så mange som vil ødelegge vennskapet mellom oss.” Asbjørn sa: ”Sannheten er det siste en får høre. Fra jeg var liten gutt har jeg fått høre at min mor var en fri kvinne i alle ætte-greiner. Videre har jeg hørt at Erling på Sola var den mektigste av alle slektningene hennes. Men nå hører jeg at du ikke er mer fri fra kongen enn at du ikke kan gjøre hva du vil med ditt eget korn.” Erling så på ham og smilte, han sa: ”Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger (rogalendinger), og du kan nok skryte og bruke store ord hjemme. La oss først drikke, slektning, så får vi morgen se på hva vi kan gjøre med ærendet ditt. ”Dagen etter talte Erling og Asbjørn med hverandre. Erling sa: ”Jeg har tenkt mye på kornkjøpet ditt, Asbjørn. Er du svært nøye på hvem du handler med?” Han svarte at han brydde seg ikke det grann om hvem det var han kjøpte kornet av, bare den som solgte hadde lov til det. Erling sa: ”Jeg skulle tro trellene mine har så mye korn å selge at du får kjøpt det du trenger. De står ikke under samme loven som andre folk.” Asbjørn svarte da at han ville kjøpe korn av trellene. Så snakket de med trellene om kjøp og salg, og kornet ble malt og lastet på båten. Da Asbjørn var ferdig til å seile, fulgte Erling ham ut og ga ham gaver.

Tore Sel tar melet fra Asbjørn
Asbjørn fikk god bør (vind) og la til ved Avaldsnes på Karmøy om kvelden og ble der natten over. Tore Sel fikk straks høre at Asbjørn var kommet, og at skipet hans var fullastet. Tore kalte til seg folk om natten, og da det ble litt lyst, gikk de ned til Asbjørn. De var 60 mann som gikk ombord på skipet. Asbjørn hilste på Tore. Tore spurte hva last han hadde på skipet. Han sa at det var korn og malt. Tore sa: ”Så har Erling gjort som han var vant til og ikke brydd seg om det kongen har sagt. Det er et under at kongen finner seg i alt av ham.” Tore brukte seg fælt en stund. Da han tidde, sa Asbjørn at det var Erlings treller som eide kornet. Tore svarte at han ikke brydde seg om Erlings lurerier. ”Nå er det ikke annet å gjøre for dere å gå i land, Tore Sel tar melet fra Asbjørn Asbjørn, ellers hiver vi dere over bord. Vi vil ikke ha noe bråk med dere mens vi rydder skipet.” Asbjørn så han ikke hadde nok folk mot Tore, og så gikk Asbjørn og mennene hans i land. Tore tok alle varene Asbjørn hadde kjøpt i land og ryddet skipet. Da skipet var ryddet, sto Tore og så på skipet. ”Det var svært så godt seil de har, disse håløygene,” sa han. ”Ta det gamle seilet fra lastebåten vår og gi dem det. Det er mer enn godt nok for dem når de seiler med tom båt.” Så ble seilene byttet. Asbjørn seilte nordover, han styrte langs kysten og stanset ikke før han var hjemme utpå vinteren. Denne reisen ble det snakket mye om.

Asbjørn reiser tilbake til Karmøy
Asbjørn fikk ikke noe strev med å lage gjestebud den vinteren. Tore ba Asbjørn og mor hans til gjestebud, og de kunne ta med seg så mange mann de ville. Det viste seg at Tore syntes Asbjørn hadde tatt i mot innbydelsen på en lite hedrende måte, og sa mange stygge ord om Asbjørn. Asbjørn hadde et langskip, det var en snekke med 20 seter, og den sto ute i naustet. Ut på året lot han gjøre i stand skipet og bar redskap ut i det og gjorde det ferdig til å seile. Så stevnte han alle vennene til seg og fikk nesten 90 mann, alle godt væpnet. Da han var ferdig, og fikk bør, seilte de av sted. Da de kom sør i landet seilte de den ytre leia i stedet for den indre. Det hendte dem ikke noe før de kom til Karmøy om kvelden torsdag i påskeuken. Karmøy er slik laget: det er en stor øy, lang, men for det meste ikke bred. Den ligger på utsiden av den vanlige skipsleia. Det er en stor bygd der, men ellers er store deler av øya ubebygd; den delen som ligger mot havet. Asbjørn og hans folk landet på utsiden, der det er ubebygd. Da de hadde satt opp teltene, sa Asbjørn: ”Nå skal dere bli igjen her og vente på meg. Jeg vil gå opp på øya og få greie på hvordan det står til her, for vi har ikke hørt noe om det på forhånd.” Asbjørn var dårlig kledd. Han hadde en lang hette på, en båtshake i hånden og et sverd i siden under klærne. Han gikk i land og innover øya. Da kom han til en høyde der han kunne se gården Avaldsnes og ut i Karmsundet. Der kunne han se at det kom en mengde folk både til lands og med båt, og alle skulle til gården Avaldsnes. Så gikk han opp til gården og fikk vite av tjenestefolkene som lagde maten at kongen var kommet på besøk. Han skjønte også at kongen nettopp hadde gått til bords.

Tore Sel blir drept
Asbjørn gikk til stua, og da han var kommet til forstua, gikk det folk ut og inn så det var ingen som la merke til ham. Stuedøra sto åpen, og han så Tore Sel stå foran høgsetebordet. Det var langt på kvelden. Asbjørn hørte noen spørre om hva som hadde skjedd mellom seg og Tore Sel. Tore laget en lang fortelling av det, og Asbjørn syntes nok Tore skrøt litt vel mye. Så hørte han en som sa:”Hvordan tok Asbjørn det da dere ryddet skipet?” Tore sa:”Han klarte å ta seg sånn noenlunde sammen da vi ryddet skipet, men da vi tok seilet fra ham, gråt han.” Da Asbjørn hørte dette, dro han sverdet hardt og fort og løp inn i stua. Han hogg Tore en gang; hogget kom i halsen bakfra på han, og hodet falt ned på bordet foran kongen og kroppen over føttene hans. Hele bordduken ble full av blod. Kongen sa de skulle ta ham, og så ble gjort. Asbjørn ble tatt til fange og ført ut, så tok de bordet og dukene og bar ut. Til slutt bar de ut liket av Tore Sel og sopte så alt som var blitt blodig. Kongen var fryktelig sint, men styrte seg som han pleide når han talte. Skjalg Erlingsson sto opp og gikk fram for kongen og sa:”Ofte har vi henvendt oss til kongen for å få råd. Det må vi også i denne saken. Jeg vil, konge, betale bøter for at denne mannen Tore Sel blir drept.. skal få beholde livet.” Kongen sa: ”For det første, Skjalg, er det ikke dødsstraff for en mann som bryter påskefreden? Og for det andre, er det ikke dødsstraff for en mann som dreper en annen i kongens hus? Og for det tredje, men dette synes vel du og far din har lite å si, for å bruke føttene mine som hoggestabbe?” Skjalg svarte:”Det var leit konge, at du ikke likte dette, for det var ikke så dumt gjort. Men for min skyld kan du vel gi grid til denne mannen?” Kongen svarte:”Du er nok verdt mye, Skjalg, men jeg vil ikke for din skyld bryte loven.” Skjalg vendte seg bort og gikk ut av stua. Det hadde vært tolv mann som hadde fulgt Skjalg. Skjalg sa til Toraren Nevjolvsson:”Om du vil fortsette å være venn med meg, så sørg for at denne mannen ikke dør før søndag.” Så gikk Skjalg og vennene hans av sted, de tok en robåt de hadde og rodde sørover så fort de kunne, og kom til Jæren tidlig på morgenen. Der gikk de opp til gården og til det loftet Erling sov i. Skjalg løp mot døra så den knaket i hengslene. Erling og de andre som var der inne våknet, grep skjold og sverd i en fart. Skjalg sa hvem det var, og ba dem lukke opp. Skjalg sa:”Du synes kanskje jeg har hastverk, men Asbjørn, din egen slektning, synes nok ikke jeg kan komme fort nok fram til deg der han sitter i lenker på Avaldsnes.” Så fortalte han hvordan det var gått til mellom Asbjørn og Tore Sel.

Asbjørn blir fange
Kong Olav satte seg i høgsetet da de hadde ryddet stua. Han var fryktelig sint. Han spurte hva de hadde gjort med drapsmannen. De svarte at de hadde han fanget i svalsgangen. Kongen sa: ”Hvorfor er han ikke drept?” Toraren svarte: ”Herre, regner du det ikke som mord å drepe folk om natta?” Da sa kongen: ”Sett ham i lenker og drep ham i morgen.” Så ble Asbjørn satt i lenker og lukket inne i et hus for natten. Dagen etter gikk kongen til messe. Da han gikk fra messen, sa han til Toraren: ”Nå står vel solen høyt nok til at Asbjørn, vennen din, kan bli hengt?” Toraren bøyde seg for kongen og sa: ”Nå er det helligdag. Bør vi ikke vente til i morgen?” Kongen svarte: ”Du skal få din vilje. Han skal ikke bli drept i dag. Men nå skal du overta ham og ta vare på ham. Men dette skal du vite; du risikerer livet dersom han kommer bort på noen måte. ”Så gikk kongen sin vei, og Toraren gikk dit Asbjørn satt fange. Det var lørdag neste dag, og kongen gikk til morgenmesse. Etterpå gikk han til møter, der var kommet en rekke bønder som ville ha ting de ville ha avgjort. Kongen satt lenge utover dagen, og etterpå gikk han til høymesse. Etterpå gikk kongen og spiste, og da han hadde spist, ble han sittende å drikke en stund før bordene ble tatt vekk. Toraren gikk til den presten som hadde med kirken der å gjøre, og ga ham to øre i sølv for at han skulle ringe inn helgen med en gang bordene ble tatt bort. Da sa kongen at det var best de tok trellene med seg og drepte drapsmannen. Så gikk Toraren fram og sa: ”Mannen må da få grid helgen over, enda så mye galt han har gjort.” ”Du får passe på ham, Toraren, så han ikke kommer bort.” sa kongen. Søndag kom biskopen til Asbjørn og ga ham lov til å høre høymessen. Da gikk Toraren til kongen og sa: ”Nå vil jeg ikke ha mer med Asbjørn å gjøre. ”Kongen takket ham for at han hadde passet på Asbjørn, og så satte han folk til å passe på ham. De satte lenker på fangen. Da folk gikk til høymesse, ble Asbjørn leid til kirken. Han og de som passet på ham, sto på utsiden av kirken og hørte på. Kongen og hele allmuen hørte messen stående.

Asbjørn blir satt fri
Nede på Sola holdt Erling og Skjalg råd. De ble enige om å skjære hær-pil. Det kom en stor hær sammen, og femten hundre mann gikk ombord i båtene. Med denne hæren dro de av sted, og om søndagen kom de til Avaldsnes på Karmøy. De gikk opp til gården med hæren, og kom dit akkurat da man var ferdig med å lese evangeliet. De gikk straks opp til kirken, tok Asbjørn og brøt lenkene av ham. De som sto utenfor kirken og hørte messen, ble redde og løp inn i kirken. Erling stilte opp hæren sin på begge sider av veien som gikk fra kirken til stua. Da messen var sunget, gikk kongen like ut av kirken. Han gikk gjennom manngarden og etter ham fulgte resten av folkene hans. Da han kom hjem til huset, møtte han Erling Skjalgsson. Erling bøyde seg for kongen og hilste på ham. Så tok Erling ordet: ”Jeg hører at Asbjørn, min frende, har kommet i skade for å gjøre en stor ugjerning. Det er leit at det er hendt noe, som du, konge, er misfornøyd med. Jeg er kommet for å betale bøter, og for at vi skal bli enige, konge. Du skal si hvor store bøter du vil ha, og jeg skal betale. Asbjørn skal få beholde liv og lemmer, og han skal få rett til å oppholde seg her i landet. ”Kongen så at han hadde få menn mot Erling”.